torsdag 17. september 2009
mandag 7. september 2009
Min historie
Jeg er utdannet hjelpepleier og sosionom og har arbeidet mange år på gaten som sosialarbeider med mennesker med ulike sosiale problemer, og har også arbeidet i helsevesenet, på sykehjem, på sykehus og på psykiatrisk-sykehus.
Min erfaring fra psykiatrien var veldig nyttig da jeg ble utsatt for noe som kort kan beskrives som et "angrep på min integritet" fra "skjulte aktörer".
Historien er lang og går over flere år, og blir utgitt i sin helhet som bok i den närmeste fremtid, men kort sagt : Jeg flyktet fra hus og hjem til utlandet og fant ut at jeg hadde mer enn 150 elektroniske implants i kroppen, og ledninger, og også en "beholder"med kjemikalier i kroppen.
Hjernen var implantert, öyne, nese, tenner, örer, hodet, nakken, ryggraden, bryst-og mage-region, urinbläre og prostata, og fingre og hender, tär og fötter, og også ledninger i bein og urinsystem, bryst-kasse og hals og nakke, ansikt og innenfor hodeskallen etc.etc. !!!
Jeg fant ut at mange av disse implantatene måtte komme fra flere år tilbake, mange fra 90-tallet, og også tidligere år. Da jeg var liten hadde jeg ofte halsbetennelse og måtte ta antibiotika flere ganger hvert år pga feber og halsinfeksjon, og til slutt bestemte de seg for at jeg måtte få operert ut mandlene. Jeg ble lagt inn på sykehus, et lite sykehus og en avdeling der vi bare var to pasienter,og de förste dagene tok de div pröver. Så ble jeg syk og fikk halsbetennelse mens jeg var på sykehuset, og hadde höy feber og måtte holde sengen i to dager. Jeg sov for det meste, og fikk ikke ha besök. Jeg skulle bli operert, sa de, men legen ombestemte seg, og sa at jeg hadde antistoffer i blodet. Så jeg kom ut etter en uke på sykehus UTEN at de hadde tatt mandlene. Men jeg hadde en klump i brystet, og den gjorde vondt. Under höyre brystvorte var det en stor "klump", og jeg klaget til mor, som fikk flere leger til å se på den. De presset og klemte og spurte om det gjorde vondt, og det gjorde det selvfölgelig. Beskjeden var å komme tilbake hvis den ble verre vondt, noe den aldri gjorde, men jeg har hatt denne "klumpen" hele livet siden. Nå viser det seg at "klumpen" er en elektronisk implantat. Den ble satt inn på sykehus i 1974, da var jeg 9 år gammel.
Jaja, jeg er en ressurssterk mann, og jeg klaget til EOS-Utvalget (Etterretnings-,Overvåkings-, og Sikkerhetsutvalget) på Stortinget, og klageprosessen tok ca 2 år. Til slutt fikk jeg til svar at EOS-Utvalget "ikke kan verken bekrefte eller avkrefte om det finnes klassifiserte filer" på meg!!
Så dumme meg, som trodde at Stortinget var det överste styringsorganet i Norge. Politikerne som sitter og skal kontrollere de hemmelige tjenestene har ikke innsyn i alle sakene de er satt til å kontrollere!!!
Så jeg klaget saken videre til den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, og de har tatt saken. Venter nå spent på fortsettelsen.
Det skal väre sagt at da jeg arbeidet i psykiatrien, visste jeg ingenting om elektroniske implants og ekperimenteringer på mennesker. Jeg var så naiv at jeg trodde Norge var det beste landet i verden! Jeg trodde pasientene vi behandlet var syke, men nå vil jeg påstå at ca 80% av pasientene i psykiatrien må väre ofre for uetiske eksperimenter på mennesker, gjennom elektronisk teknologi og kjemikalier. Det trengs virkelig en granskning av psykiatrien!!!
Så hvorfor ringte jeg ikke VG???
Eller Dagbladet???
Sannheten er at jeg ringte både VG og Dagbladet og også endel andre aviser, men de har ikke "interesse" av sånne saker!! Sannheten er at de ikke har lov til å trykke noe som går på saker som angår "rikets sikkerhet" og "nasjonal sikkerhets-lovgivning", eller og at de ikke "tör"!
Jeg hadde kontakt med en journalist en tid, og informerte henne med diverse informasjon. Hun var "veldig interressert", og hun har også en egen web-side med akkurat det emnet som dette går i : uetisk eksperimentering på mennesker. En dag fikk jeg beskjed at "hun ikke lenger var interessert". For meg hörtes hun "skremt ut!!!
Den siste som har prövd å lage regler for "de hemmelige tjenestene" i Norge var Oddmund Hammarstad. Han stod på Stortinget og sa at selvfölgelig måtte Etterretningstjenesten også finne seg i å bli kontrollert. Dagen etterpå gikk han ut i avisene og sa at han var blitt truet på livet, og har måttet "söke spesielle sikkerhetstiltak for seg selv og sin familie" (Dagbladet)
Min erfaring fra psykiatrien var veldig nyttig da jeg ble utsatt for noe som kort kan beskrives som et "angrep på min integritet" fra "skjulte aktörer".
Historien er lang og går over flere år, og blir utgitt i sin helhet som bok i den närmeste fremtid, men kort sagt : Jeg flyktet fra hus og hjem til utlandet og fant ut at jeg hadde mer enn 150 elektroniske implants i kroppen, og ledninger, og også en "beholder"med kjemikalier i kroppen.
Hjernen var implantert, öyne, nese, tenner, örer, hodet, nakken, ryggraden, bryst-og mage-region, urinbläre og prostata, og fingre og hender, tär og fötter, og også ledninger i bein og urinsystem, bryst-kasse og hals og nakke, ansikt og innenfor hodeskallen etc.etc. !!!
Jeg fant ut at mange av disse implantatene måtte komme fra flere år tilbake, mange fra 90-tallet, og også tidligere år. Da jeg var liten hadde jeg ofte halsbetennelse og måtte ta antibiotika flere ganger hvert år pga feber og halsinfeksjon, og til slutt bestemte de seg for at jeg måtte få operert ut mandlene. Jeg ble lagt inn på sykehus, et lite sykehus og en avdeling der vi bare var to pasienter,og de förste dagene tok de div pröver. Så ble jeg syk og fikk halsbetennelse mens jeg var på sykehuset, og hadde höy feber og måtte holde sengen i to dager. Jeg sov for det meste, og fikk ikke ha besök. Jeg skulle bli operert, sa de, men legen ombestemte seg, og sa at jeg hadde antistoffer i blodet. Så jeg kom ut etter en uke på sykehus UTEN at de hadde tatt mandlene. Men jeg hadde en klump i brystet, og den gjorde vondt. Under höyre brystvorte var det en stor "klump", og jeg klaget til mor, som fikk flere leger til å se på den. De presset og klemte og spurte om det gjorde vondt, og det gjorde det selvfölgelig. Beskjeden var å komme tilbake hvis den ble verre vondt, noe den aldri gjorde, men jeg har hatt denne "klumpen" hele livet siden. Nå viser det seg at "klumpen" er en elektronisk implantat. Den ble satt inn på sykehus i 1974, da var jeg 9 år gammel.
Jaja, jeg er en ressurssterk mann, og jeg klaget til EOS-Utvalget (Etterretnings-,Overvåkings-, og Sikkerhetsutvalget) på Stortinget, og klageprosessen tok ca 2 år. Til slutt fikk jeg til svar at EOS-Utvalget "ikke kan verken bekrefte eller avkrefte om det finnes klassifiserte filer" på meg!!
Så dumme meg, som trodde at Stortinget var det överste styringsorganet i Norge. Politikerne som sitter og skal kontrollere de hemmelige tjenestene har ikke innsyn i alle sakene de er satt til å kontrollere!!!
Så jeg klaget saken videre til den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, og de har tatt saken. Venter nå spent på fortsettelsen.
Det skal väre sagt at da jeg arbeidet i psykiatrien, visste jeg ingenting om elektroniske implants og ekperimenteringer på mennesker. Jeg var så naiv at jeg trodde Norge var det beste landet i verden! Jeg trodde pasientene vi behandlet var syke, men nå vil jeg påstå at ca 80% av pasientene i psykiatrien må väre ofre for uetiske eksperimenter på mennesker, gjennom elektronisk teknologi og kjemikalier. Det trengs virkelig en granskning av psykiatrien!!!
Så hvorfor ringte jeg ikke VG???
Eller Dagbladet???
Sannheten er at jeg ringte både VG og Dagbladet og også endel andre aviser, men de har ikke "interesse" av sånne saker!! Sannheten er at de ikke har lov til å trykke noe som går på saker som angår "rikets sikkerhet" og "nasjonal sikkerhets-lovgivning", eller og at de ikke "tör"!
Jeg hadde kontakt med en journalist en tid, og informerte henne med diverse informasjon. Hun var "veldig interressert", og hun har også en egen web-side med akkurat det emnet som dette går i : uetisk eksperimentering på mennesker. En dag fikk jeg beskjed at "hun ikke lenger var interessert". For meg hörtes hun "skremt ut!!!
Den siste som har prövd å lage regler for "de hemmelige tjenestene" i Norge var Oddmund Hammarstad. Han stod på Stortinget og sa at selvfölgelig måtte Etterretningstjenesten også finne seg i å bli kontrollert. Dagen etterpå gikk han ut i avisene og sa at han var blitt truet på livet, og har måttet "söke spesielle sikkerhetstiltak for seg selv og sin familie" (Dagbladet)
Abonner på:
Innlegg (Atom)